Finansbyråd Robert Steen hadde beroliget meg. Det var en fredag morgen i februar. Blid som ei sol kom han strenende til et portrettintervju med Dagsavisen, iført blå dunjakke, svarte Ray-Ban-briller og med en rådgiver med på slep. Undertegnede var iført grått, svarte Specsavers og den ene hånden, som var stukket dypt i jakkelomma, knuget på et knallferskt brev fra Altinn. I brevet sto det at jeg var en av mange osloborgere som kunne ende opp med å betale boligskatt fra nå av. Jeg husker jeg gikk temmelig rett på sak.
«Å uffamei», sa Steen. «Men, det er jo ikke engang sikkert at du skal betale noe.» Så ga han meg en matteformel som viste at jeg lå helt på grensen til å slippe unna med null. Deretter gikk vi på Baker Samson og drakk kaffe og spiste boller. Jeg lot meg altså lure av bakverk og talegaver. Nå er det blitt august, og futen skal ha 1800 kroner.
Nei da, 1800 kroner er ikke så veldig mye. Og skatt er greit så lenge det er rettferdig. Pengene skal jo gå i felleskassa, og er man oppvokst i det norske sosialdemokratiet har man respekt for den kassa. Det kunne altså vært verre, mye verre, og hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg bare betalt, ikke tenkt mer over det. Først da jeg spurte naboene våre om de også hadde fått boligskatt, fikk jeg meg en mental nesestyver. For der var det ikke en kjeft som hadde fått likt.
De som bor i etasjen over oss for eksempel, hadde fått 2800 kroner. Og de som bor enda høyere opp hadde fått null. Og det var ikke bare kravet som var forskjellig, det var opplysningene som fulgte med også. Siden vi alle har helt like leiligheter i samme bygård, tenkte jeg i min enfoldighet at dette måtte være feil.
Takk og lov har vi hyggelige naboer, så vi satte oss ned og sammenlignet. Når vi sammenlignet brevene fra Altinn var det ikke bare arealene på leilighetene som var oppført forskjellig, det var oppført tre forskjellige byggeår også: 1914, 1916 og 1912. Jeg tror det korrekte er 1890.
Etter hva jeg har skjønt, er ikke vårt sameie noe enestående tilfelle. I sommer skrev Aftenposten om et rekkehusfelt på Løren der 48 identiske hus alle hadde fått forskjellig eiendomsskatt. Kravene lå på alt fra null til 3000 kroner. Arealene på boligene stemte heller ikke overens med arealene det offentlige benytter for å beregne kommunale avgifter. En sameier spurte forsiktig om det kanskje var på tide å bestemme seg.
Det skal være tall vi selv har rapportert inn siden 2010 som er skatteetatens utgangspunkt. Kanskje burde vi sameiere sammenlignet tidligere, når vi skriver selvangivelsene våre. Men hvem F... er det som banker på og spør om å få se selvangivelsen til naboen?
I brevet med skattekravet som kom i sommer var det vedlagt opplysninger om hvordan vi skulle gå fram for å klage. Det sto også at eiendomsskatten måtte betales til forfall, selv om vi var uenige i om kravet var riktig. Eventuelle klager måtte fremmes innen seks uker fra den dagen kravet ble kunngjort. Altså midt i sommerferien. Fint det! En av naboene mine var bortreist da varselet kom. Hun hadde ikke tilgang til sin digitale postkasse på hytta i Sverige, og rakk dermed ikke å klage. Det gjorde derimot jeg, selv om ingen mener det er noen vits.
«Det nytter ikke å klage», sa en venn av meg. «Det er bare å betale og se glad ut.» En annen sa: «Du må betale, og om det er feil, får du neppe de pengene igjen». Seriøst? Er det sånn det står til med tilliten til det offentlige tåler den neppe å bli dårligere.
Jeg ser Høyrefolka gnir seg i hendene nå, og for en gangs skyld gnir jeg meg i hendene sammen med dem. Folk som har vært imot eiendomsskatt hele veien mener Oslo kommune har utført et skikkelig hastverksarbeid, og at dersom de hadde tatt seg tid til en full taksering, ville vi fått en skatt som var mer rettferdig fordelt. Jeg ser noen til og med mener eiendomsskatten er ulovlig, og truer med søksmål og advokater.
Nå finnes det ørten teorier for hvordan Oslos eiendomsskatt er beregnet. Jeg regner med den kommer sammen med avslaget på klagen. Pessimist? Litt. Når vanlige folk skal flås, skorter det sjelden på argumenter. Når noe framstår såpass urettferdig, undergraver det tilliten til hele skattesystemet, så jeg forventer en eiendomsskatt-for-dummies. Jeg kan nemlig godt flås litt jeg. Men jeg vil flås rettferdig.