Nyheter

Plasten sikret sysselsettingen

I tida rundt 1970 jobbet jeg på plastfabrikken Møller/Coates i Rabekkgata. Vi gikk i tre skift, og jeg kan ennå huske lukta av smeltet plast når jeg ser en blomsterpotte.

Bilde 1 av 3

Av Paul Norberg

Blomsterpotter i rødbrun plast var nemlig et viktig produkt. Vi fylte råstoffet til plasten i en trakt. Det smeltet gjennom en prosess i maskinen, og ble blåst inn i verktøy som var formet som blomsterpotter. Dette ble kalt formblåsing. De ferdige blomsterpottene ramlet ut av maskinen og ned i en stor pappeske. Møller/Coates hadde moderne, raske maskiner, og det ble høy produksjonstakt. Dette var kun ett av en stor mengde produkter som ble produsert ved fabrikken i Moss.

Det ble laget plastdeler til Volvo i Sverige. Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk var viktige kunder, med produkter som var mindre bestanddeler til norsk våpenproduksjon. Som en kontrast til våpendetaljene, var vi også med på å produsere leketøy til barn.

Men det var en blandet fornøyelse å jobbe i plastfabrikken. Arbeidsmiljøet ville stått til stryk i dag. En del av plastprosessene utviklet sterke gasser, og det var dårlig med verneutstyr. Jeg husker et tilfelle der en ansatt besvimte ved maskinen. Han hadde jobbet i flere timer i et produksjonsområde der gassutviklingen var høy. Alle i fabrikkhallen kjente den ubehagelig lukta, men han som var stasjonert ved maskinen ble naturlig nok mest utsatt for eksponeringen.

Det var også strenge restriksjoner mot å forlate maskinen i løpet av skiftet. Vi fikk beskjed om at et toalettbesøk ikke måtte overstige tre minutter. I disse minuttene var det vanligvis skiftformannen som overtok arbeidsoppgavene. Det var også en forsikring for å komme raskt tilbake, for de færreste tok sjansen på å provosere en formann. Matpakkene ble fortært ved maskinen, mens produksjonen gikk for fullt. Nå skal vi huske på at dette var for snart 50 år siden, og at kravene til gode arbeidsforhold var ganske annerledes enn i dag. Den første arbeidervernloven kom så sent som i 1956, og det var først i 1977 at det ble vedtatt en arbeidsmiljølov som satte arbeidernes sikkerhet i høysetet, og hvor kravene til et godt arbeidsmiljø ble klart definert. Det var for øvrig en aktiv bedriftsklubb ved Møller/Coates, og de tillitsvalgte kjempet hele tida hardt for å forbedre arbeidsforholdene. Men det var ikke lett å bryne seg på den sterke ledelsen ved fabrikken.

Møller/Coates var en av mange plastfabrikker i Moss, som i mange år var regnet som Norges desidert viktigste plastby. Midt opp i den industrielle utviklingen med stort bedriftsmangfold i etterkrigstiden, vokste det fram virksomheter basert på plast. I et foredrag i Moss Historielag fortalte tidligere leder i Moss Industriforening, Gunnar Laursen, at to prosent av verdens råoljeproduksjon går til foredling av ulike plasttyper. Det ble oppfunnet omkring 50 nye plastråstofftyper hvert år i 1960, -70, -80 og -90-årene.

En litt spesiell historie i plastbyen Moss sto gründerne Lars og Niels Brandstrup for. På 1950-tallet begynte de med støping av små gjenstander i plast, leketøy og gaveartikler. De leide lokaler i et nedlagt bomullsveveri ved Mossefossen, og åpnet der byens første varehus under navnet LANI, som er de to første bokstavene til Lars og Niels. Brødreparet er mest kjent for etableringen av Galleri F15, og gallerinavnet er hentet fra adressen til LANI; Fossen 15.

I emballasjebyen Moss var det hele 14 plastbedrifter på det meste. Dette sikret en solid sysselsetting. Den første norske plastemballasjeproduksjon fant sted på Moss Glasværk i 1956. Det første produktet var et rundt lokk til honning-blikkbokser. Kreativ utvikler var Ragnar Zeth Hanssen, som var toppsjef på Moss Glasværk. Han var på forretningsreise i Italia og kom over maskiner som formet flytende plast i former til lokk og krukker. Han kjøpte to maskiner, og så for seg en ny industriell fremtid for et materiale som kunne gå parallelt med glass som emballasjemateriale.

De viktigste plastfabrikkene i Moss var A/S Moss Glasværks plastavdeling av 1956. Lokalisert i Pinnestolsfabrikken i Værlegaten 64. MG Plast, der Gunnar Laursen var administrerende direktør i 12 år. Bedriften var Nordens største plastemballasjeprodusent av flasker, lokk, kapsler og tekniske komponenter. Gjølberg Plast/Rygge Plast med småflasker og lokk. Kamboplast med flasker, kanner. Logos med briller, penner dukker og andre småartikler. Møller/Coates, som etter hvert ble til Hamax og Dyno Plast. Her var det et omfattende produktspekter, som blant annet omfattet lekebiler, akebrett, bensintankdeler og sykkelseter. MRM Plast med potteskjulere og vekstkasser. Helly-Hansen var kjent for sitt regntøy, plastfolier og skumplast. Renolit Norge var store på folier til ulike formål. Helox med plastfiberartikler.Noblikk/Skanem Plastpack hadde et stort spekter av emballasjeartikler. Premoplast AS på Hoppern produserte kapsler og en rekke industrielle artikler basert på det som i bransjen kalles sprøytestøpeteknikk. Aas Plast laget tekniske komponenter til elektroindustri.Polycoat med plastbelegging på kartong og folier. VingCard var tidlig ute med plastnøkler.

I «jappetiden» på 1980-tallet gjorde en rekke finansakrobater sitt inntog i Moss. Dette førte til store endringer i eierstrukturen i flere bedrifter. Moss Glasværk ble også et offer sammen med Helly-Hansen og TrioVing. MG Plast ble til Superfos gjennom danske eiere. Bedriften heter nå Promens. I 2015 overtok britiske RPC Group hele Promenskonsernet.

Kilde:

1. Strandsitteren, Magasinet til Moss Historielag: Foredrag av Gunnar Laursen.

Mer fra Dagsavisen